tirsdag 19. september 2017

Fransk hvitvin

Jeg har nok hatt mer spennende titler på blogginnlegg, men denne var den eneste dekkende jeg kunne komme på. I tillegg kommer de fra områder litt utenfor allfarvei når det gjelder hvite viner. 

Ganske burgundersk på nese og i stilen til tross for opphavet i Anjou, men blir likevel noe lettere og friskere enn de hvite fra Burgund. Ettersmaken er litt skuffende. 100 % Chenin Blanc, men langt fra de mest typiske for druen. 

Vokspreget på nesen, men også litt blomster og nøtter. I munnen er denne hvite Crozes-Hermitagen balansert og overraskende lett og drikkevennlig. Laget på 100 % Marsanne. Finnes på tre pol på sør- og østlandet. 

Gyllen med et lite grønnskjær, på duft er det et visst preg av Viognier der aprikoser dominerer. I munnen er den ganske rik, men også ganske frisk til Condrieu å være. Vellykket vin. 


søndag 17. september 2017

Chenin Blanc eller Steen

I Sør-Afrika ble Chenin Blanc druen kalt Steen så sent som da jeg besøkte landet i 1998. Nå har det franske navnet kommet på etikettene - i alle fall på de mer seriøse vinene for eksport. Her er tre jeg smakte utendørs i Bergen forleden.

Dette er vin med klumper - så da må det være "naturvin" som til og med Noma kan tenkes å servere. Den har naturvinpreget med en fruktig saftighet, men skuffer litt i munnen ved å være litt for lett og substansfri - og med kort ettersmak. Her er det litt mer enn bare Chenin Blanc, for det er også 12 % Clairette og 10 % Colombard. 

Finnes på seks pol - fire i Oslo, og på Bergen Storsenter. 

Ufiltrert og grumsete. Smaker av kjøttkraft og litt stikkelsbær - så det er en litt særpreget og interessant hvitvin. Ettersmaken er litt "muggen", dessverre. Finnes på fire pol i Oslo. 

Dette blir en vin i en annen klasse - ikke minst prisklasse. Mens den første var litt for lett og substansfri, er det her høy stofflighet. Den fremstår som fyldig, ren og fruktig. I munnen har den en påfallende solid struktur der man også merker tanniner. En meget interessant hvitvin. Det er to pol som har den i sitt utvalg, herunder Bergen Storsenter. Men man kan også bestille dersom man vil ha noe ganske annet enn det man er vant til. Anbefales. (Bildet: Adi Badenhorst fotografert av Ole Martin Skilleås)

fredag 15. september 2017

Hasta la vista KrF

På valgnatten var det tydelig at KrF slet med å holde seg over sperregrensen, og jeg oppdaget plutselig at jeg hadde blandede følelser i sakens anledning. På den ene siden ville jeg ha dem over for å berge regjeringen (siden de sa at de ikke ville felle Solberg med det første), men tanken på et KrF på vei mot stupet og historiebøkene fylte meg samtidig med en varm glede. (Foto: Lise Åserud)

Politisk, sak for sak, er jeg åpenbart mer enig med KrF enn med Senterpartiet og SV (for å ta to eksempler), men mine negative følelser for KrF er mye sterkere enn for disse to. 

For å få KrF ut av norsk politikk bør de sørge for å holde seg utenfor regjeringen Solberg, og så bør de sutre og klage i ukevis ved hver vanskelig sak som kommer opp, før de inngår et surmulende kompromiss. Det har de gjort i fire år allerede, men pussig nok klarte de ikke å bryte gjennom sperregrensen på tur nedover denne gangen. 

Men så, kjære alle sammen, bør de felle regjeringen på en eller annen sak som forlengst er tapt for KrF. Det er mange av dem. Partiet er bygd på motstand mot en sekularisering som går ganske ufortrødent videre. Men uansett sak vil felling av regjeringen Solberg få fart på partiet. Ned under sperregrensen for å bli der. Jeg vil sørge over regjeringen, men glede meg over en forestående sanering av partifloraens minst relevante parti. 

Som mange har visst lenge, og som Kristin Clemet skriver på Civitas sider, er velgerne til KrF mer borgerlige enn ledelsen. Om Hareide og de andre i ledelsen vil forlate et flertall av sine velgere bør de få lov til det, og ønskes lykke til på reisen. 

Da vil vi miste et hyklerks maktparti som fremstiller seg selv som mye varmere og mer hjertelig enn andre, som ikke bryr seg så mye om de fattige i verden og utvikling for dem, som for det å fremstå som mer godhjertet enn andre. "Verdier", sier Hareide, på en måte som om andre som driver med politikk ikke har det. Noen bryr seg mer om hva U-hjelpen fører til av utvikling, enn av størrelsen på beløpet. 

Bare for å ta ett eksempel. Det å drive politikk med "God on Our Side" som implisitt motto er en vederstyggelighet - enten man er troende eller ikke. 

tirsdag 12. september 2017

Ørnen har landet?

I Arbeiderpartiet lurer de nå på hva som gikk galt. Selv om det ikke er mitt problem akkurat kan jeg hjelpe dem med forklaringen på hva de gjorde galt. At Senterpartiet traff tidsånden i distriktene kunne uansett Arbeiderpartiet ikke gjøre noe med. 

1. Den fortellingen de baserte seg på, med "fire tapte år", var det få som kjente seg igjen i. Regjeringen har kjørt på med reformer, og har klart å snu det katastrofale oljeprisfallet til ny optimisme i næringslivet. Mistanken er at de fire tapte årene viser til et parti som mener seg berettiget til regjeringskontorene på ubestemt tid, men har fått en fire års pause. Nå blir det kanskje fire til. 

2. Arbeiderpartiet kjørte en negativ valgkamp der de i all hovedsak rakket ned på regjeringen, og hadde lite nytt og positivt å bringe til torgs. De rakket ned på Listhaugs retorikk uten å gjøre det klart hvordan deres egen politikk skilte seg fra regjeringens ("i svært lite", er svaret). De sa at regjeringen hadde gjort "Norge til et kaldere samfunn" uten å forklare hva de mente, eller hvordan de skulle skru opp varmen igjen. Kanskje de skulle fyre med de 12 milliardene i skatteøkning? 

3. Det skaper ikke engasjement å være vag og omtrentlig. Hva mener egentlig Arbeiderpartiet om fraværsgrensen? Om kommunesammenslåing? Både dette og det foregående punktet hører kanskje sammen - uten en klar og ny politikk blir det lite å drive valgkamp på. 

4. Suppe i sentrum. Frieriene til KrF og Venstre skapte liten entusiasme i egne rekker. Tvert om skremte det tidligere velgere over til SV og opp på gjerdet.

5. Til sist: Arbeiderpartiet har ikke "rett på" en tredjedel eller mer av velgerne. De må gjøre seg fortjent til tilliten. De må rett og slett endre mentaliteten som sier at de er det naturlige regjeringspartiet og kvitte seg med sitt eget overlegenhetssyndrom. I resten av Europa har de fleste sosialdemokratiske partiene sunket ned på 20-tallet eller dypere, og kanskje bør Arbeiderpartiet også innse at etterkrigstiden er over. Dette med at de synes å tro de har rett på makten ligger kanskje under de andre problemene. De gjør rett og slett ikke nok for å gjøre seg verdige å ha makten siden de mener de har rett på den. 

Forklaring på tittelen: Jens Arup Seip omtalte Arbeiderpartiet som "ørnen blant partiene".

mandag 11. september 2017

Borg (Film)

Dette er ikke (bare) en tennisfilm, det er en film om press, ambisjoner, vennskap, veivalg og nesten alt annet av betydning i livet. Fremfor alt fokuserer den på Bjørn Borgs mentale kamp foran Wimbledon i 1980. Borg hadde vunnet fire finaler på rappen, og med en femte ville han sette ny rekord.

Filmen vever inn oppveksten og utviklingen på de to gladiatorene som møtes i finalen, og det er verdt å få med seg at filmen heter McEnroe vs. Borg utenfor Norden. Likevel er det Borg vi følger tettest, fra overemosjonelt barn til hissig tenåring, og alltid med et sjeldent talent oppdaget av kapteinen på sveriges Davis Cup lag Lennart (Labbe) Bergelin. Og Bergelin (spilt av Stellan Skarsgård) er en karakter som er nesten like sentral som Borg selv.

Rivaliseringen mellom Borg og McEnroe var et funn for media. Den ene var nordisk og overnaturlig rolig på banen, og den andre var amerikaner fra New York av irsk avstamning med et hissig temperament. Det filmen får frem er at en av de få som kunne forstå hva Borg gikk gjennom var McEnroe. Ensomheten og presset ved å være gentleman-gladiator med tennishistorie (fem strake seire i Wimbledon) innen rekkevidde var nesten uutholdelig.

Jeg vet hvordan det gikk i finalen i Wimbledon i 1980 - jeg har til og med sett den på DVD, men filmen klarte å gjøre denne tenniskampen viktig igjen og å fremkalle en spenning som var overraskende sterk.

Jeg har møtt Bjørn Borg, og jeg har også møtt sønnen Leo Borg (f. 2003) som spiller sin far som gutt. Gjør det meg i utgangspunktet i overkant positiv til filmen? Jeg tror ikke det, men nevner det likevel.

Det var ikke mange i KP7 i går kveld. Gå og se den før det er for sent!

Konklusjon - Klar anbefaling!

Borg og McEnroe i 2011

søndag 10. september 2017

Rhône

Duft av røde bær og nøtter. I munnen er den av det lette og fruktige slaget, men den har likevel god substans. Det er bare to pol som har denne vinen inne, og det er synd. Den kan være et godt alternativ i sin prisklasse. 

Fargen går i retning fiolett, og det er da heller ikke noen gammel vin akkurat. Duft i retning krekling og garrigue. I munnen er den glatt og smidig, men mangler substans. Her må det skytes inn at den ble smakt like etter en rekke med Barbaresci - noe som resulterte i et angrep på munnhulen. Det er mulig at observert løshet og hulhet framstår slik med den kontrasten som ble etablert. Det er per i dag ingen pol som har denne inne på sine egne lister. 

fredag 8. september 2017

Bararesco fra La Ca Nova

Denne produsenten hadde jeg ikke hørt om før, men desto mer interessant å prøve vinene. De ble servert ute, og derfor kan det være at aromainntrykkene er av den sparsomme sorten. Desto større vekt på de strukturelle trekkene ved vinene, kanskje. 

Rubinrød med ørlite tegn til bruning - noe Nebbiolodruen får ta ansvaret for. Duft av fioler, og den er moderat tannisk. I munnen blir vinen for lett og løs. Kanskje har det med temperaturen å gjøre, men mer sannsynlig er det at den rett og slett er overprodusert. 

Ikke fullt så frisk i fargen som "lillebroren" over, men ellers er alt så meget bedre. Duft av tobakk og høstløv. I munnen biter den seg godt fast med finslige tanniner. Klart best av disse vinene, og med en meget god pris alt tatt i betraktning. 

Fargen her er mer rubin og mindre bruning enn i den "streite" Barbarescoen. I munnen er det en tydeligere og mer solid struktur. Klart mer substans. Likevel er det Montestefano som per i dag, og på det tidspunkt jeg smakte dem, gav det beste inntrykket. 

onsdag 6. september 2017

John Cale - Thoughtless Kind


Fra M:Fans - en nyinnspilling av hans Music for a New Society fra 1982 - har jeg tidligere lagt ut "Close Watch" her på bloggen. Her følger den andre store favoritten min, "Thoughtless Kind".

Det er ikke musikk for alle, og slettes ikke easy listening, men jeg er fullstendig overveldet. Jeg må begrense meg selv fra å spille denne omtrent hele tiden i bilen.

Music for a New Society var en suksess hos kritikerne, og en fiasko i butikken. Den kommer med M:Fans som et dobbeltalbum, men jeg må si jeg klart foretrekker nyinnspillingen.

mandag 4. september 2017

Ridgeview musserende

På en solrik sensommerlørdag i Bergen sto jeg på en plen og smakte engelsk musserende vin (se bildet). En representant for produsenten Ridgeview var der, og jeg fortalte at jeg var en tidlig advokat for engelsk musserende her i landet. Da de første årgangene av Nyetimber kom, kjøpte jeg sorten i London og tok flaskene med hjem og serverte dem blindt. Som god champagne, mente alle. 

Nå er det flere som lager musserende vin i det sørlige England, og med global oppvarming er dette det nye Champagne. Jeg har ikke alltid vært like begeistret for Ridgeview, men disse to vinene var strålende:


Frisk, og med et godt bitt i munnen der den fyller munnhulen og gjør seg gjeldende. Vil egne seg som mat-fizz, tenker jeg selv om produsenten foreslår den som aperitif, og vurderer sterkt å legge inn en ordre. Drueblandingen er 80% Chardonnay, og med 17% Pinot Noir og en dråpe Pinot Meunier.

Produsenten har også en Blanc de Noirs som ikke er i det norske sortimentet. 

Lenken går til 2013, som vel er bortimot utsolgt, men det var 2014 jeg smakte. En virkelig kremet mousse, i munnen er den lineær med en skikkelig heftig syre. Ettersmaken er lang. Jeg ville vel hatt den i kjelleren en god stund for å få den til å rundes av litt. Men gitt at prisen ikke er noe mindre heftig enn syren, så tror jeg den kan få forbli i butikken. 

lørdag 2. september 2017

Arbeiderpartiet 2017

Det har gått 28 år siden den ene gangen jeg stemte Arbeiderpartiet, og i den perioden har jeg aldri vært mindre fristet til igjen å stemme på partiet enn ved dette valget. De to mest nærliggende og konkrete grunnene er disse:

1. Partiet vil oppheve oppmøteplikten den sittende regjeringen innførte. Dette enkle og ganske opplagte kravet om at elever må være på skolen de har valgt å gå på har ført til nesten 40% mindre fravær. Hva Arbeiderpartiet vil ha i stedet er ganske ullent og uklart, men AUF presser på for å fjerne regelen. Dette tjener ikke de svakeste elevene - heller tvert om!

2. Arbeiderpartiet vil også reversere kommunereformen - etter først å ha vært for denne. Kommunestrukturen har lenge vært overmoden for reform. Siden siste store runde med sammenslåinger, tidlig på 60-tallet, har det blitt bygd mange broer og veier, og nesten alle har tilgang til bil. Videre har kommunenes oppgaver vokst noe voldsomt. Dette er grov politisk unnfallenhet fra landets største parti, og har erodert mye av den respekten jeg har hatt for partiet.

Det generelle bildet, ut over de mest opplagte sakene (se over), er heller ikke lystelig. Støre er ikke Stoltenberg. Samfunnsøkonomen med tallfiksering var noen ganger god til å skjære gjennom. Jeg ser ikke for meg at Støre - til tross for høy intelligens og gode evner på TV - kunne klare å få gjennom en så viktig reform.

Solbergs store triumf er jo at hun har temt FrP uten at partiet har stupt på meningsmålingene. Hvem som skal støtte opp Støre er ganske uklart ut fra det bildet som avtegner seg to uker før valget (når dette skrives). Det kan lett bli en salig blanding av MDG, Rødt og SV i tillegg til nødbremsepartiet Senterpartiet i regjering. (Bildet: ABC Nyheter)
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...