onsdag 16. august 2017

Idiotforskning

Et oppslag i Dagens Næringsliv og et notat i flere norske aviser kan fortelle at 
Tyske og franske forskere har oppdaget at det er reaksjoner i hjernens belønningssenter som gjør at dyr vin gjerne smaker bedre enn billigere varianter.
 Så hvorfor kaller jeg dette idiotforskning? Det er tre grunner til dette:

1. Hvordan er undersøkelsen konkret gjennomført? Siden forskerne er interessert i hjernens aktivitet ligger forsøkspersonene inne i en diger magnet. De får vinen gjennom et plastrør. Alle som har satt seg det minste inn i hvordan man nyter og bedømmer en vin på forsvarlig vis forstår at dette er som å spise sjokolade med papiret på. Det er dessuten ubehagelig, støyende (alternativt hører man sin egen pusting og slurping svært godt med øreplugger) og stressende å ligge inne i en slik magnet. 


Situasjonen er derfor meget fjern fra hvordan en vin normalt vil nytes. Resultatene for vinbedømmelse har derfor en verdi noe nær null. Likevel brukes denne undersøkelsen til å lage et poeng som støtter opp under fordommer - at dyr vin er bare snobberi.


2. Undersøkelsen sier ikke noe om hvem som deltok ut over kjønn. Er de erfarne smakere, eller kunnskapsmessig en blandet gruppe. Antakelig det siste siden dee bare var 'screened for liking and at least occasionally drinking red wine'. Det betyr at de antakelig ikke var vant til noe annet enn vin i et vanlig prissegment, noe som gjør at dyrere vin ikke hørte til i deres erfaringsgrunnlag. Vi liker det vi kjenner, og vi kjenner ikke det vi ikke har erfart. 


Både grunnet 1.og 2. over hadde disse deltakerne ikke noe grunnlag for å vurdere vinene mot hverandre (det var bare en vin involvert - men det visste de ikke) enn pris. Så derfor likte de de (antatt) dyrere vinene bedre. De hadde ikke egentlig noe annet å holde seg til. Noe annet resultat ville vært sensasjonelt. 


Det er ikke noe spesielt med vin i denne sammenhengen. Dyrere produkter gjør at eierne eller konsumentene føler seg bedre. De signaliserer en høyere posisjon i et hierarki. Det føles herlig. Merkeklær er ikke (nødvendigvis) bedre enn mer alminnelige klær - de er dyrere, og reklamen "viser" at du tilhører et eksklusivt segment når du bruker disse.


Eiere av identiske biler, som for eksempel Skoda CitiGo og VW Up, vurderer disse svært forskjellig. Bortsett fra navn og noen få designdetaljer er disse identiske produkter som lages av de samme delene på samme samlebånd, men prisen er ulik og merkenes image er ulikt. Det gir store utslag. Grovt sett har dette med pris og merkevarer det til felles at man bruker mer enn man behøver for å skaffe seg ting man ikke behøver for å imponere folk man verken kjenner eller liker.  


Likevel: forskningen er åpenbart ikke verdiløs fordi den kan fortelle hvordan forventninger manifesterer seg i hjernens strukturer. Det er nok tydelig at det var forskningens formål. Beklager derfor overskriften, men de som bruker denne forskningen for å si at dyr vin er bare snobberi burde også unnskylde seg for å fordumme debatten om vin. 

søndag 13. august 2017

Fart og genetikk

Nå er VM i friidrett over, og jeg må finne på noe annet på kveldene enn å se på TV. Det er mye spennende, ikke minst er det underholdende å se på hvordan utøvere i ulike grener er bygd rent fysisk. Det krever ingen spesielle egenskaper å skille en høydehopper fra en kulestøter, og heller ikke all verdens kløkt for å se om noen er egnet til å løpe langt eller kort og fort. Som Leif Olav Alnes, treneren til Warholm, sa: "friidrett er gen-sport". Særlige fysiske forutsetninger er nødvendige, men langt fra tilstrekkelige. 

Kanskje det er flere enn jeg som har lagt merke til at nesten alle som løper fort over korte distanser kommer fra Vest-Afrika eller har slekten sin derfra (som Jamaicas tropp og de aller fleste i USAs sprintlag). Videre er det vel ikke til å unngå å legge merke til at de fleste som løper fort over lange avstander enten er fra Øst-Afrika (Kenya, Etiopia osv.) eller har forfedre fra de kanter. Selvsagt gjelder ikke dette alle, og vi kan lett finne eksempler på blekansikt som yter helt i toppen av disse ulike idrettene, men med ca. 12 % av jordens befolkning er afrikanere og etterkommere etter afrikanere (i USA, Storbritannia og karibien) kraftig overrepresentert i friidrett. 

Personer i Vest-Afrika har betydelig større sjanse for å ha såkalt fast twitch muscle fibres, og det samme gjelder deres etterkommere i USA og de karibiske øyer. De siste er også etterkommere etter slaver, og de som overlevde overfarten var de sterkeste. Jamaica var siste stopp på reisen, og de er derfor de sterkeste av de sterke. De har ikke noe på lengre distanser å gjøre, for musklene krever tettere bein og sterkere sener for ikke å ødelegge kroppen, og de hurtige musklene bruker opp mye adenosine triphosfat noe som fører til raskere oppbygging av melkesyre. Verken vekten av muskler, sener og bein eller melkesyren er noe å dra med seg mange runder rundt banen. 

Da stiller det seg annerledes med østafrikanere. Det har vist seg vanskeligere å finne tydelige genetiske grunner til deres suksess, men et BBC-program kom til den konklusjonen at lettere beinbygning og særlig smalere ankler gjorde en stor forskjell. 

Alle befolkninger i verden har individ med særlige fysiske forutsetninger. En skal gå veldig langt tilbake for å spore Karsten Warholms vest-afrikanske forfedre, eller familien Ingebrigtsens kenyanske stamtavle. Men gitt at vi alle er fra Afrika, så har også Afrika en vesentlig større genetisk variasjon enn noe annet kontinent på jorden. Derfor er det ikke overraskende at ulike typer disposisjoner finnes i større konsentrasjoner her enn ellers. 

Selvsagt er kulturelle faktorer, og miljøfaktorer, av stor betydning - men kultur og miljø har ofte naturgitte forutsetninger. Dertil kommer betydningen av det som er over slipsfestet (som Alnes så treffende sa). Det hjelper lite med fysiske forutsetninger dersom du ikke gidder trene, og dersom du ikke er villig til å fokusere og ofre nesten alt for å bli best når det gjelder som mest. 

lørdag 12. august 2017

Tre Riesling fra Tyskland

Duft av bensinstasjon og sitrus. Tross at den er trocken er den sødmefull i munnen, men syren er så høy at det ikke gjør noe. Syren ligger på nær 6 g/l, og det er restsukker på 9,5 g/l. Det er, desverre, ingen pol som har tatt den inn. 

Her er det skifer på nesen og mye eleganse i munnen. Sitrus også. Lengden er OK, men ikke mer. Det er strukturen som gir denne vinen klasse. 

Duft av kalkmineraler og litt tropisk frukt i tillegg til den obligatoriske sitrusen. Smidig i munnen, og lineær og elegant. Denne har jeg kjøpt inn til kjelleren, og min erfaring er at det er Riesling fra Pfalz som utvikler seg interessant i kjelleren til større kompleksitet. 

torsdag 10. august 2017

Inspector Nardone (DVD)

Denne italienske serien fra 2010-2012 bruker en levende modell: Mario Nardone (1915-1986). Han kom fra sør og til Milano i 1947, og ble en meget profilert politimann gjennom å løse mange bemerkelsesverdige saker (herunder den gruoppvekkende saken med Rina Fort) og å omorganisere politiet.

Serien på 12 episoder er delt i to. Den første delen fokuserer på etterkrigsårene fram mot 1950, og de siste seks er lagt til en periode ti år senere. Det er ikke bare sakene som kommer i fokus, det gjør også teamet han samler. Deres historier veves inn i serien, og det gjør også de store endringene i samfunnet gjennom disse tiårene etter krigen.

Formspråket er tradisjonelt - og tradisjonelt italiensk. Hvorfor i all verden kan de ikke ta opp lyd og bilde samtidig? På etter hvert latterlig italiensk vis legges lyden på i etterkant, og personen som spiller en karakter er ikke nødvendigvis den som gir den en stemme. Det gjør også at de enkelt kan la utenlandske skuespillere ta roller uten at de behøver å lære seg italiensk.

Men her er det solide italienske skuespillere i de viktigste rollene. Noe av det mest fascinerende er tidskoloritten, og selv om historiene er spennende er det karakterene vi etter hver bryr oss med. Jøden Spitz som også leter etter fascisten som fikk hans familie deportert og utryddet, Suderghi som kommer seg ut av sine fascistiske kretser og som faller for den smellvakre men akk så prostituerte Fló, Muraro som våkner av koma og oppdager noe meget interessant (jeg kan ikke gi bort for mye av plottet), og Rizzo som også har sitt å stri med på det private området.

De som forventer hurtig klipping og/eller 100 % realisme (hvem skygger vel noen i bil ved å ligge på støtfangeren?) kan bli skuffet, men jeg koste meg gjennom hver eneste av disse 12 episodene, og var skuffet først da serien var over.

Konklusjon? - Klar anbefaling. 

søndag 6. august 2017

Verre enn Trump?

Veien til helvete er brolagt med gode forsetter. Vi må gå ut fra hensiktene er gode når venstresiden, særlig i USA, vil innskrenke ytringsfriheten siden noen kan komme til å føle seg støtt. 

I The Sunday Times i dag skriver den britiske historikeren Niall Ferguson om den vellykkede kampen venstresiden på amerikanske universitet fører mot ytringsfriheten (bak betalings-, eller i alle fall registreringsvegg). Trump undergraver det offentlige ordskiftet med løgn, bullshit og hetsing, mens venstresiden gjør det på den direkte måten. De man ikke liker meningene til får ikke lov til å ytre dem, og de som ikke er enige blir hetset og utestengt. Eksemplene er mange, og noen presenteres av Ferguson og andre av denne studenten. (En av de som først advarte mot dette nytyranniet var avdøde kommentator i Bergens Tidende Sjur Holsen.)

Denne holdningen om at vi er så rene og rettferdige at vi ikke kan besudles det å høre tanker som ikke er så rene og rettferdige er selvsagt latterlig, men den ytres og praktiseres av folk som burde være smarte nok til å forstå bedre. 

Selv er jeg noe i retning av en ytringsfrihetsfundamentalist. Det er selvsagt en problematisk posisjon, men uten frihet til å si hva man vil har andre friheter skrinne kår. Jeg får si det med Ferguson:
Freedom is rarely killed off by people chanting “Down with freedom!” It is killed off by people claiming that the greater good / the general will / the community / the proletariat requires “examination of the parameters” (or some such cant phrase) of individual liberty. If the criterion for censorship is that nobody’s feelings can be hurt, we are finished as a free society. 


fredag 4. august 2017

Utfordrere

Sist skrev jeg om poltravere, men denne gangen er det vanskeligere å finne en overskrift. Begge vinene er godt utenfor de fleste vinkjøperes allfarvei, for å si det slik, og derfor kan det passe med overskriften. (Foto: Ole Martin Skilleås)

Når de fire rytterne fra Apokalypsen er på vei, da skal man styrke seg på et glass Madiran. Det skrev Andrew Jefford en gang i The World of Fine Wine. Det er solide og kraftige saker, og det kan gjerne bli for mye av det gode. Men her er balansen fin. Svært mørk - det skulle bare mangle - og duft av mørke bær og lakris. Overraskende saftig, men den biter seg fast med modne tanniner. Meget god pris på en meget god vin. Helt klart en vin jeg gjerne kjøper inn til eget forbruk. 

Lys på farge, lett og fruktig i stilen, og fast når den kommer i munnen. Det som minner om burgund her er først og fremst det at en så lys og ved første inntrykk lett vin likevel er så solid og kraftfull. Lang ettersmak. Virkelig en interessant vin fra Sør-Afrika. Finnes på ett eneste pol, men det er kanskje det hippeste? Grünerløkka. (Bare ren gjetning fra min side, basert på åpenbare fordommer om bydeler i Oslo.)




onsdag 2. august 2017

Poltravere

Det er en kategori viner som er helt ukjente utenfor Norges grenser. Det er poltraverne. Viner som har vært inne i listene lenge og som ingen skriver om, eller som har havnet under en strek hos polet og gått ut av sortimentet, men som klamrer seg fast på mange pol siden så mange spør etter dem. 

Det sentrale er at ingen skriver om dem. De er ikke nye, de er ikke fasjonable, de endrer årgang men det skjer jo med alle viner. Selv jeg som prøver å stå i mot det mest trendy, og forsøker å svømme mot strømmen, glemmer dem fort. Her er noen av dem. (Foto: Ole Skilleås)

Frisk, saftig men også solid. En perfekt "go to" rødvin som er solid i munnen uten å være direkte fientlig innstilt. Et meget godt kjøp som faktisk finnes på alle landets pol - såfremt de ikke har gått tomme. (Kategori 1)

Duft av stikkelsbær og epler, med et snev av petroleum - en meget tiltalende duft på denne vinen. Et lite varmeblaff i munnen (alkoholnivå?), med god lengde på ettersmaken. De fleste tørre tyske rieslingene på dette nivået koster omtrent det samme, eller kanskje snittet er litt lavere. Men Wittmanns vin er blant de beste. I kategori 6, og inne på 77 pol. 

Søtlig lærpreget, fyller munnen og tar grep - men på en god måte. Det eneste jeg har å utsette på den er at ettersmaken fortonte seg litt kort - men det kan være at den var litt kjølig. Det bruker å få slike utslag. Kategori 5 - på 124 pol. I alle fall: på tide å gjenoppta bekjentskapet med Selvapiana!  

Det gjelder i grunnen for alle disse tre: Fremmad fra glemselen! 



mandag 31. juli 2017

Kjellerviner i juli

2013 Damien Laureau Savennières Les Genêts
Modne gule epler og hasselnøtter med skall. Høy syre, men det veies opp av god fylde og lengde. En meget solid og god Chenin Blanc tross den unge alderen. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2004 Fattoria Selvapiana Chianti Rùfina Riserva Bucerchiale
Fremdeles ganske mørk. Duft av lær og syrlige bær. I munnen er den mer solid enn tannisk, og der ligger også den strukturen som vinen får i moden fase. Dessverre den siste av de fire flaskene jeg kjøpte i sin tid. 1999-årgangen var jeg svært uheldig med - tre av fire flasker var dårlige på ulike vis. 2001 var mye bedre, og det samme kan vi si om 2004. 

Gjenkjøp? - Ja. 

De to vinene over ble faktisk drukket på tampen av juni, men juli er så preget av ferie at spalten blir tynn uten litt påfyll. Derfor blir den røde burgunderen under og den engelske musserende også inkludert til tross for at de ikke kom fra min kjeller. 


2009 Nyetimber Chardonnay Blanc de Blancs
Bragt til huset i anledning min bursdag. Fremdeles meget lys, og helt uten preg av lengre lagring. Sitrus og kalk i rikt monn. Frisk og knasende tørr vin. Helt slik aperitif-champagne skal være, og i en varm årgang blir hvilken side av kanalen den kommer fra helt irrelevant. Jeg har også nå en slik flaske i kjelleren, og den skal ikke bli liggende lenge. Jeg tror ikke den vil utvikle seg godt - til det har den for lite å tære på. 

2005 Dönnhoff Dellchen Riesling Spätlese
I ti år hadde denne oppholdt seg i min kjeller, og det skulle man nesten ikke tro. På farge var den så grønn som en hvitvin kan bli, omtrent. På duft kandisert lime og regnvann - et knapt merkbart innslag av petroleum. Satt som et skudd til min sommerlige spinatsalat med blåmuggost og bacon. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2009 Louis Carillon Puligny-Montrachet 1er Cru Les Perrières
Nok et blinkskudd. Denne gang til innbakt laks med mozzarella, tapenade mv. Duft av sitronterte og litt fat. Høy munnvekt. Et blinkskudd av en hvit burgunder fra en adresse jeg etter hvert stoler på. 

Gjenkjøp? - En six-pack!

1999 Fourrier Gevrey-Chambertin 1er Cru Cherbaudes Vielles Vignes
Fremdeles mørk på farge. På duft er det et tydelig krydderpreg som vitner om Nuits, men det er først og fremst i munnen den overrasker. Her er det meget frisk og lekker rødfrukt som man ellers nesten bare finner i helt unge røde burgundere. God lengde på ettersmaken. Flott vin! 

2005 Franz Strohmeier Blauer Wildbacher Ganz a' Siassa Schilcher Beerenauslese
Dette er en type vin man ikke kommer over sånn helt uten videre. Søt rødvin. Her har fargen gått over i retning antikkrosa. Klart lysere enn forrige flaske jeg drakk. Dessverre har også mye av fruktfylden forsvunnet uten at det har blitt kompensert på noe merkbart vis. Resultatet er at vinen blir noe av et syrebad. Glem dette med at Beerenauslese skal lagres i 30 år - dette må drikkes tidligere. (Foto: Ole M. Skilleås)

Gjenkjøp? - Ja, men må drikkes før. 


2005 Domaine Lamy-Pillot Chassagne-Montrachet 1er Cru La Boudriotte Rouge
Den siste av mine to flasker. Fargen er svært mørk. Dekantert - noe jeg ellers sjelden gjør med røde burgundere, men 2005 er spesiell. Jeg ville ikke protestert om noen sa det var en Rhône-vin før jeg luktet på den, og ikke at det var en Piemonte-vin etter at jeg hadde luktet. I alle fall første gangen. Det var jord, edelt treverk og ikke så lite lakk. Altså et visst kjemisk preg. Men det går bort med tid i glass og karafel. Kirsebærterte blir det etter hvert. Etter mer tid, og temperatur, blir det mer god rød burgunder med friskhet og mer bitt enn vanlig er. Den forrige flasken, drukket for snart et år siden, var kanskje bedre - men dette er en god vin. Til 269 kroner er det jo et røverkjøp i dagens burgundermarked. 

Gjenkjøp? - Ja. 

torsdag 27. juli 2017

To hvite franske

Duft av korn og litt nøtter, i munnen er det både fasthet og harmoni. Inntrykket er ikke bare av en solid vin med mye substans, men også mer karaktér enn det Muscadet gjerne viser fram. 

Jeg er ikke, ulikt mange andre vinentusiaster, på Muscadet-kjøret. Vinene har gjerne et salinsk preg som trekker meg i retning brekningsfornemmelser, og de er også ofte så nøytrale at man føler seg innpakket i bomull. Men denne vinen, i kategori 5 og derfor også på flere enn de størte polene, styrte unna de nevnte ulempene med vintypen. 

Dette er vel noe i retning en "naturvin" fra området ved Perpignan i Frankrike. Svært aromatisk, med pinje og furu, hvite druer - men også et lite drag av utedass. Saftig og solid vin, som kanskje er litt kort i ettersmaken. Jeg liker denne vinen, men jeg vet at en del andre har hatt problemer med den. Bestill gjerne, for det er en meget interessant vin - og ta den tilbake dersom den er for "funky". 

(Bildet: Bloggeren på pressesmakingen der disse vinene - og flere - ble smakt.)
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...