torsdag 24. mai 2018

Det beste som er skrevet om tennis?

David Foster Wallace hørte ikke til den vanlige klassen av sportsjournalister. Han var en av USAs høyest vurderte forfattere, og dessuten tennisspiller. Kombinasjonen holder det den lover. Som det sto i The New York Times Book Review: 'The greatest tennis writer ever.' 

Dette er en samling av de fem beste essay han skrev om tennis. Det første, 'Derivative Sport in Tornado Alley', handler om oppveksten i Illinois, i Tornado Alley, og om livet som ung tennisspiller. Det han forteller er nok både allment, slik at flere kan kjenne seg igjen, og unikt. Det mest unike er nok språket og tonen. Selv de som aldri har tatt i en racket vil bli dratt inn, og antakelig ende opp med å humre i dagevis over slutten. 

Det andre, 'How Tracy Austin Broke My Heart', handler på sett og vis om sportsjournalistikkens elendighet. Men ikke bare. Fremdeles utrolig godt skrevet, morsomt, men også innsiktfullt om hva som kreves mentalt og sosialt for å bli en tennisspiller på toppnivå. 

Det tredje essayet heter (hold dere fast) 'Tennis Player MichaelJoyce’s Professional Artistry as a Paradigm of Certain Stuff about Choice, Freedom, Limitation, Joy, Grotesquerie, and Human Completeness'. Tittelen er, selvsagt, litt selv-parodisk. Først og fremst handler det om Michael Joyce - som de fleste har glemt og få kjente til da han var på topp - men det er da også et viktig poeng her. Hvor vanvittig god man kan være i en sport som tennis, og likevel ikke være kjent særlig langt ut over hjemstedet. De videre tema er godt oppsummert i tittelen, men det er ikke noen kjedelig utlegning av filosofisk art (han hadde filosofi som hovedfag), men fortsatt morsomt og innsiktsfullt. Slettes ikke bare om tennis, men også om sentrale menneskelige tema som valgfrihet, frihet, begrensninger - og også resten gjetter du ut fra tittelen. 

Det fjerde essayet, 'Democracy and Commerce at the U.S. Open', er både det morsomste og det som har stått seg dårligst i møtet med tidens tann. 

Da er det like greit at det femte, 'Federer Both Flesh and Not,' har stått seg så bra. Ingen har vel bedre fanget i ord det tilnærmet overjordiske ved Roger Federers talent. Skrevet ganske tidlig i det som har blitt en svært lang karriære, får det andres skriverier til å blekne. 

Som forfatter kan Foster Wallace underholde, more, informere og utfordre deg som leser om emner du egentlig ikke vet så mye om. Det er ikke bare en usedvanlig evne til å skrive som ligger under her, men en intellektuell nysgjerrighet som evner å begeistre.

Konklusjon - Klar befaling! (Dersom du noen gang har tatt i en tennisracket) 



tirsdag 22. mai 2018

Tørre Schloss Johannisberg Riesling


Duft av sitrus. I munnen er den slank, med god intensitet. God Riesling for nivået. Den står for 60% av omsetningen for produsenten. BU-vin som er inne på 14 pol. (Bildet: Bloggeren)

Dette er en "ny" vin som tar over for Rotlack Trocken. Man kan si de utvider paletten. Vinen ligner på den over, som naturlig er, men den er fyldigere og har høyere intensitet. Og ikke minst lengde! Inne på bare to pol - men deriblant ett av mine nærmeste: Nesttun. 

Her er vi på et ganske annet nivå. Ikke bare på prisen. Den har faktisk fått litt petroleum på nesen. Den voldsomme fylden hindrer ikke at den også er smidig i munnen og intens. Men den er ikke like umiddelbart frisk som vinene over. Men dette er virkelig the real deal. Ettersmaken varer og varer. 

Dette er en GG som har flytt under radaren, men som absolutt fortjener å være med i det gode selskap. Bare åtte litt mindre pol har den i egne hyller. 

søndag 20. mai 2018

Collateral

Denne korte BBC/Netflix-serien er skrevet av David Hare - en av Storbritannias mest kjente og høyest vurderte skuespill- og filmforfattere. Bare det kunne være nok til å se på den. 

De fire episodene på en time hver er innholdsrike på en god måte, og tema og konflikter får god hjelp av svært gode skuespillere og en klar produksjon uten dødpunkt. Mitt råd er å sette serien på pause dersom du må ut på do eller brygge en kopp te, for her er det ingen lange og dvelende scener. 

Mysteriet ligger på flere plan. Hvem skjøt får vi ganske tidlig svar på, eller i alle fall en klar indikasjon. Men traff morderen rett person? Hva er motivet? Hvordan henger ting sammen, og er det mulig å finne en rød tråd gjennom de ulike lagene?

Svarene kommer, og vi mer aner enn vet hvordan ting henger sammen - og noen ganger tar man feil. Både seere og etterforskere.

Men som nevnt er det spenning og mysterium hele veien, og gravide Kip Glaspie som leder etterforskningen ser vi gjerne igjen når hun har gjort ferdig den trolig svært så kortvarige barselpermisjonen.

Konklusjon - Klar anbefaling. 

fredag 18. mai 2018

Rosévin


Duft av nype og rips. I munnen er den fruktig og frisk. Meget god vin til en meget god pris, og etter min mening et knallkjøp. Kun 11,5% alkohol på denne Pfalz-vinen som er å få på alle pol i Kategori 4 og oppver. 164 i tallet. 

Nå smakte jeg den, som de fleste andre viner jeg omtaler utenom Vitis-smakinger og kjellerviner, på Vinmonopolets smaking i Grieghallen. Jeg skal helst ha smakt en vin i heimen før jeg virkelig vil gå god for den, og denne kjøpte jeg inn for dette formålet. Den er kanskje et hakk mer fruktig enn Il Mimo, men også mindre elegant og rettlinjet. Jeg foretrekker Il Mimo, men prisen på denne er betydelig bedre. Skal jeg ha en rosévin å dvele ved, er Il Mimo valget tross de 43 kronene i pluss. Som terrassevin er denne helt super, og prisen er god. Men denne trenger å være kjølig for å ha balanse. Il Mimo blir bare mer elegant og mer intens med tid i glasset og høyere temperatur. 

Jeg er overrasket over at ingen (?) andre har gitt denne vinen god score og anbefaling. Kan det være fordi den har fulgt polets nye forordning om å tappe flaskeviner under 150 kr. på plastflaske? Da får vinen uomtvistelig et kjipere image. Ingen vil selvsagt innrømme noe slikt. 

Rosé fra Romania. Jeg kan kun huske å ha smakt en slik vin før, på en vinbar i Soho i London, og den var fortreffelig. Jeg ble nærmest kastet inn for å smake vinene fra Bogdan helt på tampen av polsmakingen i april. Denne var balansert og fin, men ganske understated. Men kanskje temperaturen ikke var helt rett? 

Som vinen over er det 100% Pinot Noir, men denne kommer fra området ved Constantia ved Svartehavet. Jeg kan dessverre ikke se at den er verdt prisen - gitt det etter hvert omfattende tilbudet av rosévin på polet. Det er kun kunder på Gjøvik som finner denne i hyllene. 

onsdag 16. mai 2018

Gjenkjøp?

Hvordan skal man vurdere en vin? Spørsmålet er påtrengende for alle som skriver smaksnotater eller forsøker på kommunisere hvor bra eller dårlig en vin er.

100-poengskalaen som så mange bruker sliter jeg med å anvende selv. Det blir for mange viner - i alle fall de som jeg har funnet det verdig å investere i - som havner mellom 89 og 93 poeng. Dessuten: det er ikke en 100-poeng skala. De første 50 brukes ikke av noen. De laveste poengsummene (opp til 80) kun for ødelagt eller ufyselig vin, så da sitter man igjen med ca. 20 brukte poeng.

Jeg kunne fortsatt med en utlegning om inflasjon og andre iboende farer med å knytte et tall til en vurdering, men jeg vil heller forklare hva jeg mener med "gjenkjøp", og hvorfor dette er en god måte å vurdere vin på.

Jeg bruker spørsmålet om gjenkjøp til å avgjøre om jeg, når jeg vet hvordan vinen smakte den dagen da jeg skulle drikke den (gjerne mange år senere) til å avgjøre om jeg - gitt denne erfaringen - fortsatt ville ha betalt det jeg gjorde den gang og tatt meg bryet med å lagre den. Kort sagt: svarte vinen til forventningene? Dette bruker jeg om de vinene jeg drikker fra egen kjeller. Om jeg svarer "ja" betyr det ikke at jeg har tenkt å kjøpe flere flasker av vinen (selv når den fortsatt er tilgjengelig). 

Dette er et bedre spørsmål, og også uansett et bedre svar enn Q: "Hvor god er vinen?" A: "90" (eller et annet tall). Jeg har knabbet praksisen fra Bill Nanson og hans Diary. Hvorfor ikke etterligne noe jeg mener er vellykket? Nanson er klar og tydelig - ja eller nei - mens jeg ofte modifiserer litt. 

I andre smaksnotater - enten fra polets smakinger eller i Vitis - prøver jeg å bruke ordene i språket til å gi en forestilling om hvor god, dårlig eller helt alminnelig en vin er. Jeg forsøker å samle noen beslektede notater i ett og samme innlegg, og gjerne kommentere hvordan vinene arter seg i sammenligning. Jeg har som oftest ikke kjøpt disse vinene, men hva jeg mener om dem kommer vel fram gjennom ordene jeg bruker. 

Jeg håper dette klargjør saken. 

mandag 14. mai 2018

Marx 200 år

Det er i grunnen ganske merkverdig: Marx har en slags intellektuell respektiabilitet til tross for at alt han forfektet beviselig har ført til millioner av unødvendige dødsfall. Det er ikke så lenge siden (5. mai) at det var 200 år siden hans fødsel i Trier, og mye som har vært skrevet i den forbindelse bærer preg av at kommunistiske myrderier ikke har noen betydning for teoriens opphav. Nå har Kina finansiert en stor statue av byens beryktede sønn. Formodentlig står muséet i Brückenstrasse 10 fremdeles. Da jeg var der, var det mest besøkende fra det Stasi-infiserte DDR. (Bildet: bloggeren står utenfor på 19-årsdagen sin).*

Det er flere interessante aspekter i Marx tidlige skrifter. Fremmedgjøring er et begrep som gir gjenklang hos de fleste i de moderne og komplekse samfunn vi lever i. Men når man skriver om Marx' 'lasting global impact' og unnlater å nevne diktatur etter diktatur, og flere titalls millioner drepte, da har man gitt opp alle forsøk på å bli tatt alvorlig. 

Det er bare en ørliten referanse til de land som har prøvd ut proletariatets diktatur og avskaffelsen av privat eiendom.Om disse sier artikkelen lite. Bare: 'There is still a great deal to be learned from their disasters, but their philosophical relevance remains doubtful.'

Det er jo ganske horribelt - men utbredt - å tenke slik - at at teorien er bra og interessant, men at det kanskje ikke gikk helt etter planen. Det oppsiktsvekkende er hvor grotesk denne typen tenkning er, og hvor utbredt den er. 

Sett inn fascisme i stedet for kommunisme i denne typen bortforklaring, og plutselig ville det blitt ramaskrik. Forskjellen mellom de totalitære ideologiene er vel bare at kommunismen har blit prøvd i langt flere land, og tatt livet av mange milioner flere også. Men kommunismen blir fortsatt adoptert av skrivebordsteoretikere til tross for at den helt åpenbart er uforenlig med den menneskelige natur. Når virkeligheten ikke følger oppskriften fra skrivebordet, så er det noe galt med menneskene. De blir muret inne i hele land og byer (som i DDR) eller i fangeleire (Gulag) som i Sovjet-Unionen. 

Kommunisme fører med seg Gulag, avrettinger og torturkamre. Så sikkert som natt følger dag. Det er også feilslått å opphøye Marx til en edel filosof som ikke hadde noe skyld i det som har skjedd i hans navn i det 20. århundre og dette. I Manifestet, som kom ut da Marx var bare 30, heter det:
“The one way in which the murderous death agonies of the old society and the bloody birth throes of the new can be shortened, simplified and concentrated, is revolutionary terror.”
Slik "revolutionary terror" blir fort en vane for de som utøver den, og den blir nødvendig når det viser seg at de edle planene ikke passer for homo sapiens

Han hevdet, "påviste" til og med (han betraktet egne teorier som vitenskaplige), at kapitalismen var døende. Men markedene virket, og i løpet av hans egen levetid økte levestandarden i Storbritannia til det tredobbelte. 

Marx vil nok ikke "dø" med det første heller. Det nye ytre populistiske høyre, særlig i hans hjemland Tyskland, finner mye interessant som kan brukes mot den globale liberalismen. Her har de støtte fra ytre venstre, selvsagt. Ingen av dem liker liberalisme og overnasjonalitet.

* - Som så mange andre, og som bildet vel antyder, var jeg - som så mange andre - marxist. Min unnskyldning får være at jeg var ung og ikke trengte pengene, og jeg kom på andre tanker. 

lørdag 12. mai 2018

Amarone


På tampen av polsmakingsdagen kom jeg til å smake denne Amaronevinen. Det er årevis siden jeg kjøpte en Amarone - minst ti år, tenker jeg, og nesten like lenge siden jeg smakte en. Jeg er vel derfor på tynn is når jeg vurderer en slik vin. Men datteren i produsentfamilien var på plass i Grieghallens nedre gemakker, og var både sjarmerende og overbevisende. Hun har for øvrig også designet etikettene, og gitt navnet sitt (Noemi) til vinene. Som ambassadør for vinene gir hun også ansikt til dem. De er også ferske på det norske markedet. 

Hva kan man si? Amarone er heftige saker. Det er en vin Spinal Tap kunne anbefalt - alt er skrudd opp til 11 (nesten). Denne utgaven er mer forsiktig på sødmefronten enn mange andre, og satser mer på friskhet og kraft. Men det blir ikke en vin for meg, for mens nesten alt er skrudd opp til 11 (som nevnt), så er alkoholen på 17%. Det blir for heftig for meg, selv om det underminerer min identitet som trønder. Sorry.

Jeg burde nok ha smakt en av de andre vinene i porteføljen. De har Valpolicella Superiore, Rosso Veronese Tano, Ripasso og Recioto. Men tiden var knapp, og Noemi ville vel gjerne vise fram den gjeveste vinen. (Bildet: Ole Martin Skilleås)

torsdag 10. mai 2018

Il Mimo

Hvert år blir det styr rundt lanseringen av rosévinen Il Mimo fra Antichi Vigneti di Cantalupo. Det er mange som vil ha den, og polet har valgt ulike løsninger for å selge den. Alle fører til kaos. (Bildet: Nettavisen.no)

Er den verdt oppstyret? Nei. Selvsagt ikke - som vin betraktet. Men jeg skaffer meg noen flasker hvert år. Jeg har kjøpt hver årgang siden den kom, og det er ingen viner jeg har fulgt så tett så lenge. Det er en verdi i seg selv. Dens plass i det norske vinmarkedet er også like gammel som mitt ekteskap, og det er mange minner knyttet til den. Gode minner - ikke minst siden den hører til i sol og sommer (eller sommerlige vårdager). 


Lenge var den ganske alene som profilert rosévin med høy kvalitet. Den var i alle fall først her i landet med rosé av Nebbiolo. Det forklarer nok noe av den posisjonen den har her, men fenomenet lever nok også sitt eget selvforsterkende liv. At polets nettsider kollapser hvert år når "alle" skal ha Il Mimo bidrar ikke til å dempe interessen. 


Årets utgave er i den noe lysere stilen den har lagt seg på de siste årene. Fra å være rubinrød, nærmest, med ganske høyt uttrekk og en solid og nesten fyldig fruktighet, har den lagt seg nærmere sør-fransk stil med lys farge og lettere pressing. Fargen er nesten antikkrosa. På duft er det mest rødlig rabarbra. I munnen er den lekker og frisk, med et litt bittert drag i starten av ettersmaken. Men med tid i glasset, og sikkert noe høyere temperatur, blir bitterheten borte og elegansen kommer tydelig fram. God vin, men vinkvaliteten fortjener helt klart ikke oppstyret. 


Men: Jeg tror sikkert jeg kommer til å skaffe meg noen flasker neste år også! 


PS: På polene der de fleste jeg kjenner av vininteresserte i Bergen handler, er det nå (8.5) tomt for Il Mimo. Men i Åsane har de 332 flasker på lager sier polets sider. 

tirsdag 8. mai 2018

Gattinara

Travaglini Gattinara 2013 kr. 220
Denne vinen må vel kvalifisere som poltraver etter hvert selv om den bare er inne på kategori 6 og over. Klar og lys på fargen. Solid og fin i munnen. Først og fremst lekker, og heller ikke for tannisk. En aromatisk og ganske anvendelig (for en Nebbiolo) vin til en grei pris. 

Travaglini Gattinara Tre Vigne 2011 kr. 390
En mer seriøs utgave til en vesentlig mer seriøs pris. Her er det mer skogsbunn enn i vinen over, og den strammer merkbart. En seriøs vin for lagring. Bare inne på tre pol innerst i Oslofjorden. 

(Bildet: Vinoperpassione.com) 

søndag 6. mai 2018

Krenkorama

Det offentlige ordskiftet og folks mentale liv holder på å forgå på grunn av ett begrep: krenkelse. Det er ikke bare i opplæringsloven dette begrepet er plagsomt, for det gjør stor skade i det offentlige ordskiftet generelt. 

Dette begrepet dekker et så vidt område at det er tilnærmet verdiløst, og dermed blir bruken av ordet tildekkende heller enn avklarende. "Krenkelse" brukes om alt fra mild erting og verbale fornærmelser, til forhold som kan gi gjerningspersoner til flere tiår i fengsel. Man er krenket dersom noen sier et skjevt ord om et aspekt ved din person, og dersom en bygning du oppholder deg i har ulike toaletter for menn og kvinner er det en krenkelse for transpersoner. Videre er det også en krenkelse dersom noen overfaller deg, og/eller voldtar deg. 

I de siste tilfellene er det objektivt sett overgrep og forbrytelser mot en person, mens i de første eksemplene er det en subjektiv opplevelse av ubehag ved andres ytringer, handlinger, eller struktrelle forhold som går i egen disfavør. Her er det jo ingen grenser for hva enkelte kan ta anstøt av, og den retoriske effekten av å bruke "krenkelser" øker den opplevde alvorlighetsgraden. 

Bruksområdet er altså så vidt at enhver bruk av ordet burde forbys, eller kun tillates de som har bestått en eksamen om begrepets nyanser og rettmessige anvendelse.* I den grad det er mulig å redde begrepet gitt det vide bruksområdet. 

Slik det brukes nå, om alt mellom himmel og jord, kan man mistenke at det er substantivenes "forholdisme". Det som ligger til grunn er en kombinasjon, tror jeg, av mental latskap og språklig fantasiløshet. Alt av negativ karakter blir krenkelser, og da blir resultatet en grov overvurdering av bagateller, og en grov undervurdering av alvorlige forhold. 

Etter at Per Egil Hegge startet sin kampanje mot "forholdismen" gikk bruken av ordet målbart ned. Nå er det på tide å starte en kampanje mot bruken av "krenkelse" i alle dets former, og språkrådet bør oppdatere oss på hvordan man kan unngå å overanvende "krenkelse" slik de har gitt råd for å unngå "i forhold til"

* ironi. 
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...