fredag 19. januar 2018

To gode franske rødviner

Duft av murstein. Basert på duften er den overraskende fruktig og tiltalende i munnen, og ettersmaken er saftig og fruktdrevet. Forklaringen er kanskje den biodynamiske tilnærmingen? Den robuste fruktigheten er gjerne en fellesnevner, og den slår til her også. Inne på 8 pol - nesten alle i Oslo. Absolutt verdt å bestille for oss andre. 

På duft er det noe eik - men dette er en vin som skal ligge en stund. I munnen er det den heftige syren som utmerker seg, men den er lekker og god. Likevel: ikke av de mest seriøse Hermitage-vinene dette - men prisen er, i dette markedet, meget god. 

onsdag 17. januar 2018

To fra Santa Barbara

Duft av solbærsyltetøy og (ja!) litt stikkelsbær. I munnen er den fruktig, rik, og med myke tanniner. Avslutningen er tilfredsstillende. God vin. 

Saftig og fruktig. Ikke noe påtrengende Syrah-preg her tross drueblandingen. God intensitet og spenst i munnen. Biter seg godt fast. En vin med strukturen i orden. Kanskje best av disse to vinene fra California. Her er det mest Syrah (93 %) og resten Petit Verdot. Dessverre er det ingen pol som har tatt denne inn i sin butikk, men det vel verdt å bestille denne. (Bildet er av denne vinen). 

mandag 15. januar 2018

Hverdagen

Jeg er selvsagt meget fornøyd med å få Venstre med i regjeringen. Det blir en regjering mer balansert i min retning. Men gleden er ikke uten en viss frykt eller melankoli. (Bildet: Hoyre.no)

Selv om regjeringsplattformen er god og gjennomforhandlet, så gjør ikke det livet til en regjering med to motpoler særlig mye mer behagelig. 

På klima (om enn stadig mindre), men særlig på innvandring og integrering, er Venstre og FrP motpoler. Dette er også områder som betyr mye for disse partiene, og det er ikke spørmsål av typen der man kan finne en middelvei. Det er prinsipper som står på spill.

Og før du spør: en regjering må være enig om alt hver dag gjennom hele valgperioden. Når Arbeiderpartiet får reist seg og børstet av seg støvet fra Giskesaken blir det viktig å mobilisere mot en felles fiende: regjeringen. 

Opposisjonspartiene og størstedelen av norske media vil jakte på det minste tegn til splid, og det skal godt gjøres å ikke finne tegn til dette. Fylkesledere i alle tre partiene vil snart stå på enhver politisk journalists ringeliste.

OK. Jeg er god til å ta sorgene på forskudd - det er da man får mest glede av dem. 

Men sann mine ord!

søndag 14. januar 2018

Tre røde italienere

Dufter mest sure kirsebær og litt lær. I munnen er den litt i overkant barsk til å være helt i balanse. Det er ingen pol som har tatt den inn.

Her er det ikke så mye å si, annet enn at det er en ganske tradisjonell og grei vin. Jeg kunne diktet opp noe, men her var det ikke så mye å dikte på. Ingen pol har tatt denne inn heller. 

På fargen virker den litt eldet med en mursteinskant. Også på duft er det litt varm murstein. Først og fremst er det balansen som særpreger denne vinen. Strukturen er solid, ettersmaken lang. Virkelig en kvalitetsvin som ikke har noe problem med å skille seg positivt ut i dette selskapet. Drueblandingen er 80 % Nebbiolo, og 20 % Vespolina (DOC'en er Lessona). 

fredag 12. januar 2018

Tre ulike franske rødviner

Duft av rødfrukt i denne Anjou-vinen. Det er lite som gir den særpreg. En god men svært lite bemerkelsesverdig vin dessverre. 100% Cabernet Franc, men heller ikke druen gir den noe særpreg. 

Særpreg kan man vente seg fra Gigondas. Disse vinene er jo ofte tettpakket med frukt, alkohol og substans. Men her har vi en utgave som er ganske så lett og læskende til  denne delen av det franske AOC-systemet å være. Det er forsåvidt greit nok, men ettersmaken er litt i løseste laget. Mest Grenache i denne vinen, med 10% hver på Syrah og Mourvèdre. 

En gammel traver på polet dette her. Fra St. Emilion. Dufter klassisk lær og solbær. I munnen er tanninene myke men merkbare. I overveldende grad Merlotdominert med 87%. Finnes på mange pol (K5). 

I dette laget her er det Laroque som trekker det lengste strået. Kategorien "poltraver" skal man ikke kimse av. Det er ikke de vinene journalistene skriver om. De har ikke nyhetens interesse, men det er ikke bare vanens makt som styrer mange mot disse flaskene når man går på polet. 

onsdag 10. januar 2018

Gamay

Beaujolais er jo et sted å gjøre seg bedre kjent med nå når prisen på burgundere er i ferd med å nå latterlige høyder. Denne dufter røde bær og litt banan. I munnen er den myk, saftig og lettdrikkelig. Strukturen er likevel klart merkbar, og lengden er god. Dette er behagelig drikke som vinner seg med nærmere bekjentskap. Vinstokkene er fra 50-tallet, og utbyttet er lavt. 

Mens vinen over var 100% Gamay som seg hør og bør på de kanter, er denne vinen fra det sentrale Frankrike 20% Gamay og resten er Groslot (som ikke jeg har hørt om før heller). Dette er en vin som skiller seg klar fra den forrige. Fargen er meget lys. Duften er høytonet rødfrukt. I munnen er den tørr og fokusert. 

Alkoholprosenten er også behagelig: 11,5. 

mandag 8. januar 2018

Giskesaken 2

Så har det da endelig skjedd det alle - eller i alle fall jeg - så allerede før jul. 23. desember skrev jeg:
Det er jo helt opplagt at Trond Giske må trekke seg som nestleder i Arbeiderpartiet. Like opplagt er det at Jonas Gahr Støre - som burde ledet partiet han er leder for - skulle bedt ham trekke seg. Men nei. 
Det som har skjedd i de to ukene siden jeg skrev dette er en lidelseshistorie for Arbeiderpartiet og de fleste involverte. Sakene har blitt flere, og fløyene har fløyet i strupen på hverandre. Gamle sår har blitt som nye, og nye har kommet til. 

Som jeg også skrev for to uker siden burde jeg jo som høyremann være glad for det som har skjedd, men det er et meget kortsiktig perspektiv. Landet trenger en effektiv opposisjon, og selv om Støre har ledet Arbeiderpartiet inn på feil spor på så mange vis, er partiet fortsatt langt å foretrekke framfor SV og Senterpartiet. 

Nå håper jeg partiet har fått seg en vekker, og at nye krefter kan komme opp til partiledelsen og stake ut en konstruktiv opposisjonspolitikk. 

søndag 7. januar 2018

To franske og en amerikansk hvit

Dufter ganske burgundersk - av den mer fatpregede typen. I munnen mangler den syre, og delineasjon. Med andre ord: den er ikke tydelig nok i smaksavtrykket til at jeg mener den forsvarer prisen. 

Meget eikepreget vin fra Santa Rita Hills i California. I munnen svir den litt, og er litt bitter. Helhetsinntrykket er rett og slett en ganske utiltalende vin. Ligg unna!

Duft av røde epler med skall, og litt våt ull. Solid, fruktig, og med dybde i frukten. Finnes i kategori 6-pol. 

fredag 5. januar 2018

Tre hvite franske

Sentralfransk hvitvin ("øvrige" områder) med gøy etikett. Fruktig duft av røde epler og fersken. I munnen er den frisk, med syre som biter seg fast men som likevel fremstår som balansert. Et svært godt kjøp på bestilling! Blanding av en lang serie druer: Roussanne 13%, Melon de Bourgogne 12%, Macabeo 12%, Grenache Blanc 13%, Colombard 41%. Sør- og Vest-franske druer, altså, i hovedsak. 

Aligoté er en syrlig og ganske nøytral vin som det går mye av i Kir. Helt på egen hånd har den til gode å bryte gjennom og bli anerkjent som noe annet enn blandevin. Denne her gjør ikke den store forskjellen på den fronten. En god og grei vin - og prisen er heller ikke avskrekkende. Verdt å prøve dersom man ønsker å finne ut hva denne druer dreier seg om. 

Sitronskall, grønt eple, fat og litt nøtter. God munnfølelse, og jeg skulle tro denne satt som et skudd til hvit fisk med saus. Har også kjøpt den til heimen, men i skrivende stund ikke smakt den ennå. 

onsdag 3. januar 2018

Behold politikk som virker

I en lederartikkel lørdag 30. desember 2017 skriver Aftenposten at Siv Jensen umiddelbart må fjerne de ekstraordinære tiltakene i Oslos boligmarked. "Allerede i januar", er uttrykket som brukes.

Det bør hun ikke!

Utlånskravene, med 40% egenkapital for bolig nummer to i hovedstaden som viktigste grep, har bidratt til å senke boligprisene og ta luften ut av en boligboble i hovedstaden. Det er også lagt en begrensning med at man ikke får låne mer enn fem ganger inntekten. Det er utklokt å fjerne politikk som virker. 

Også Aftenpostens leder innrømmer at politikken har fungert etter hensikten, men mener at da må tiltakene fjernes. Hva som har skjedd i mellomtiden som skulle erstatte virkningen av dette tiltaket skriver ikke avisen noe om. 

Bakgrunnen er at rentene er historisk lave, og de holdes lave fordi etterspørselen er svak. Banker verden over løper etter folk for å få dem til å låne og bruke penger - også i Norge. Her er tidene fortsatt gode, og om man la norske forhold til grunn for rentesettingen skulle rentene vært mye høyere.

Den viktigste indikatoren på det, er kredittveksten til husholdningene. I alle de år har denne vært mye høyere enn veksten i nasjonalproduktet per person. I 2016 var denne BNP-veksten på 1,1%, mens veksten i husholdningenes gjeld var på 6,3% nå i oktober. Om dette var et unntak var det jo ikke noe å ta på vei for, men det er regelen. 

Resultatet er at Norge er et av de utviklede land med de mest forgjeldede husholdningene, og boligprisene har vært en driver i denne utviklingen. Når de nå dabber noe av er det godt nytt for alle, og det er å håpe at gjeldsveksten avtar i takt med dette (selv om utviklingen det siste året ikke viser noen slik tendens). 

Alle tiltak som på særnorsk vis demper låneopptak i husholdningene er et gode, for renten kan vi ikke sette for mye opp uten å føre kronekursen oppover og gjøre livet surere for eksportindustrien. 

Så lenge renten ikke kan settes opp til nivåer som demper etterspørselen etter utlån til bærekraftige nivåer, så må særnorske tiltak som begrenser låneiveren heller utvides enn fases ut. 

Aftenposten tar grundig feil! 

(Dette innlegget er skrevet lørdag 30. desember, men med utsatt publisering.)
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...