fredag 17. november 2017

Languedoc-Roussillon del 5

Anne Gros hører med i det øverste skiktet av produsenter i Burgund, og her er hun i kompaniskap med en annen burgundprodusent for å lage viner i det tørre Minervois. Faktisk har jeg kjørt gjennom den lille husklyngen der dette vineriet holder til, Cazelles, utallige ganger de siste årene. Men det behøver ikke gjøre vinen bedre. Her er det høytonet bærfrukt, den er frisk og lekker i munnen med et godt grep om munnhulen. 40% hver av Syrah og Carignan, og resten til Merlot. God vin, men stiv pris. 

Her har jeg lenket til 2014-årgangen, bare så det er sagt. Neppe de store forskjellene på årgangene her like ved der de tidligste levningene av Homo Sapiens i Europa er funnet. Det er betydelig mer å si om akkurat det enn om denne vinen, selv om produsenten legger ut og legger ut. Jeg kunne ærlig talt ikke finne noe mer å si enn at den lukter generell rødvin, og det smaker den også. End of story. 


Vinen har ingen årgang. Etter alt å dømme drakk vi 2010, mens lenken går til 2014. Det får de tåle når de ikke gir vinen noen årgang. Navnet henspiller på eierandelene, noe som vel må være den minst romantiske grunnen for å gi en vin et navn? Anyway. Det var noe muffens med denne vinen. Duft av nedlagt stall. Nei, best å ikke si noe mer enn det. 

onsdag 15. november 2017

Languedoc-Roussillon del 4 (Mas Amiel)

Mas Amiel Alt 433 M 2013
Korket.

Her er det høytonet rødfrukt på nesen, og rødt epleskall når vinen kommer i munnen. Ganske parfymert og saftig. Etter hvert kommer det mer banan og blomster. Strukturen er fin, men den blir rett og slett for parfymert. Her er det 20% Syrah og 80% Grenache. (Bildet: Vivino)

Her har vi 100% Carignan, og da er det selvsagt utgamle vinstokker i en seriøs vin som denne. I forhold til vinen over er den mykere og saftigere, og strukturen er fin selv om den biter seg godt fast i munnen. Solid vin som likevel blir litt vel anonym i det store bildet. 

Mas Amiel er definitivt Roussillon. De hoder til i Maury, et lite område innenfor Rivesaltes. 

mandag 13. november 2017

Langudeoc-Roussillon del 3 (Faugères)

Faugères ligger rett i nabolaget med der vi har brukt å tilbringe somrene siden forrige tiår, men jeg har aldri vært der. Vinene, derimot, har jeg smakt flere ganger - også lokalt. Området har markert seg som et kvalitetsområde med et stigende rykte. Binet-Jaquet driver også biodynamisk. 

På duft er det et "løft", og med røde bær. Inntrykket er at den er frisk og lett, men også harmonisk med et seriøst preg. Lekker og forfriskende, men med kortere ettersmak enn vinen under. En druemiks med "alt": Grenache, Carignan og Cinsault utgjør 25 % hver, mens Syrah og Mourvèdre tar seg av resten. 


Binet-Jacquet Faugères Grande Resérve 2012
Denne vinen har skiftet årgang i polets lister, men lenken legger jeg inn her. Helt fra starten fremstår denne som en mer seriøs vin. Kvalitetsviner er begge. Duften er "mørkere" og mer fyldig eller søtlig. Her er det urter og bjørnebær. I munnen har den fylde, og elementene er godt integrerte. Ettersmaken er lang. En flott og solid vin til ca. 350 kr. Druemiksen er noe annerledes enn over, med 50% Mourvèdre, 40% Grenache og 10% Carignan. 

lørdag 11. november 2017

Toscana

Mørk rubinrød, og duft av evighetsgrøt og lær. Solid matvin. 40% Sangiovese, og resten likt fordelt på Syrah, Merlot og Cabernet Sauvignon. Finnes på fire østlandspol. (Notatet er basert på en åpnet flaske som sto fem dager med kork på kontoret i heimen.) 

Herlig duft av lær og edelt treverk. Merkelig fruktig (i lys av duften) og harmonisk i munnen. Fine tanniner, og en elegant stil. Samme produsent som vinen under. Den er å finne på seks pol - fem av dem på Østlandet. 

Mørk men klar farge. Duften er av nyåpnet rosinboks, og et drag av tyttebær og hegg. I munnen er den preget av myke tanniner, og en elegant og raffinert munnfølelse og god lengde. Dette er den 33. årgangen av denne vinen (første i 1977), og består av 35% I Sodi di San Niccolo, 33% Poggio ai Merli, og 32% Coniale. Druemiksen er 5% Malvasia, og resten omtrent like mengder Sangiovese, Merlot og Cabernet Sauvignon. Virkelig en super-Toscaner å legge merke til, og den er å finne på seks pol på østlandet. (Smaksnotatet er basert på en åpnet flaske som hadde stått en uke på kontoret i heimen med kork.)

Duft av syltet appelsinskall, mandler og med en tydelig honningtone i bunn. Litt oksidert stil. I munnen er det en fin balanse mellom syre og sødme. God Vin Santo på den litt røffe siden. (Denne har også stått hjemme i åpnet flaske en uke - men i kjøleskapet.) (Finnes på seks pol - Kristiansand og fem på Østlandet). 

torsdag 9. november 2017

Langedoc-Roussillon - del 2

Aupilhac Montpeyroux 2010
Duft av røde bær og sigarboks, og snev av rosiner. Finslige tanniner i en fast struktur. Svært tannisk, og best egnet til mat. OK ettersmak. Druemiks med omtrent like mye Syrah, Mourvèdre og Carignan. Prisen var rundt 240 kroner.

Gravillas Lo Vièlh Carignan 2011
Duft av garrigue og veistøv. God struktur i munnen. Litt anonym, men en god matvin. Vinstokkene er over 100 år gamle, og vokser et sted der jeg bruker å være innom hver sommer - St. Jean de Minervois med sine 49 innbyggere (som forøvrig har sin egen lille appellasjon for søtvin på Muscat). (Bildet er derfor av paret som driver restaurant i det gamle skolehuset i St. Jean). Vi har spist der hver sommer siden 2008 da vi bodde i nabolandsbyen (bortsett fra 2009 da vi ferierte i England). 


Matassa Cuvee Romanissa 2011
Dufter utedass og rødsprit. Kjølig frukt i munnen. Til tross for merkbare tanniner er den både løs og kort. Ikke deres beste vin på noe vis. 90 % Grenache. 

tirsdag 7. november 2017

Ekte sosialisme ender alltid med Stasi

Det er i dag 100 år siden statskuppet i Russland. Revolusjonen var i februar da Tsaren ble avsatt og et svakt demokrati kunne skimtes. Det ble slutt da bolsjevikene tok makten, og et av verdenshistoriens mest undertrykkende og brutale regimer ble skapt. 

Først i år ble jeg klar over en familieforbindelse til begivenhetene. To av farfars søskenbarn (Margareta og Elin Wannebo) bodde der da kuppet skjedde, men kom seg hjem til Sverige. Men ikke uten å ha fått merke av begivenhetene. Men det var ikke dette jeg skulle skrive om.


Tittelen min virker overdreven og ubegrunnet. Begge deler er feil. Men la meg først si hva jeg mener med sosialisme. Det er et system som følger Marx i at privat eiendomsrett er avskaffet. Det er det som er ekte sosialisme, alt annet er bare kapitalisme med litt omfordeling. Sosialisme uten statlig eierskap til produksjonsmidlene er som kristendommen uten oppstandelsen. Meningsløs. 


Det er få som syns at brutale og undertrykkende regimer er noe særlig, men hvordan har det gått med forsøkene på "den tredje vei"? En sosialisme uten undertrykkelse og diktatur? Det har ikke skjedd. De eneste forsøkene på forklaring fra sosialistene er bortforklaringer og konspirasjonsteorier. Men virkeligheten er mye enklere enn som så: det funker ikke. 


Jeg har selv vært sosialist, og det tok litt tid før jeg skjønte dette, men fortsatt sitter mange fast i sine vrangforestillinger. Det siste håpet var Venezuela. Men alle ser nå hvordan det gikk. Selv i et land med strålende naturlige forutsetninger raknet det fort. Det er som Margaret Thatcher sa: "The trouble with socialism is that sooner or later they will run out of other people's money"


Sosialister har vært flinke til å endre kapitalismen. Fått den til å gavne flere. Men aldri har det kommet noe alternativ. Annet enn havari og barbari. 


Det har ikke skortet på planer, og jeg syslet med slike selv da jeg var i tenårene. Men de havarerer alltid på en vesentlig forutsetning. Det er denne: plutselig blir alle snille. Sosialismen avhenger av kjærlighet og tillit av en art verden aldri før har sett. 


Så hva skjer dersom ikke denne vesentlige forutsetningen blir innfridd? Dersom noen ikke vil være med på notene? Dersom de ikke gjør som oppskriften sier de skal gjøre? Enten gjør de sosialismen umulig, eller så må de elimineres. Vil du ikke være min bror/søster, så slår jeg skallen din inn. Det var jacobinerne som sa La Fraternité ou la Mort. Mange så hvilken vei det gikk under den franske revolusjon (eller etter), og slagordet 

ble formulert senere.  

Utopier basert på håpløse forutsetninger har to veier å gå. Gi opp forutsetningene, eller fjern problemene. Når problemene er personer som tenker annerledes ender man opp med Gulag og Stasi. 

mandag 6. november 2017

Languedoc-Roussillon del 1

Vitis Bergensis hadde en Languedoc-Roussillon smaking 1. oktober, og her er første innlegg med smaksnotater. 

Dom. Sainte Croix Le Fournas 2014 (ca. 175 kroner)
Duft av solbær og litt hegg. Litt alkoholisk på nesen. På andre nese kommer det nylagt asfalt. I munnen er den syrlig, men det er alkoholen som dominerer.  Ikke særlig vellykket. 

Roc des Anges Reliefs 2012 (ca. 270 kroner)
Kjøligere og mer tilbakeholden på nesen enn vinen over. Mørke bær og steinstøv, og vesentlig bedre balanse i munnen enn vinen over. Fin struktur med velintegrerte tanniner. Absolutt best av disse tre. 

La Barone Las Lanes 2012 (ca. kr. 190)
Også litt mer tilbakeholdende på nesen enn den første vinen. Dufter mørke bær, og et litt grønt/vegetalt preg. I munnen er den kjølig med merkbare tanniner, og bra lengde på ettersmaken. 

lørdag 4. november 2017

John McEnroe - But Seriously (bok)

Dette er den andre selvbiografien til tennislegenden John McEnroe, the man who brought together the worlds of art collecting and yelling, som en vittig sjel sa det. Men McEnroe kan mer en å slå en ball og å skjelle ut en dommer. Han kan skrive drivende godt. Det viste han forsåvidt også i den første selvbiografien Serious som også hadde en ghost writer, men selv om den boken dekket en mer interessant epoke rent sportslig er denne mer velskrevet og innsiktsfull.

Mannen har vel blitt mer moden og fått et bredere perspektiv, kanskje. Det behøver ikke komme med alderen, men McEnroe har åpenbart både intelligens og evnen til å se seg selv utenfra. Det kommer godt med når man skal holde "dommedag over seg selv", som Ibsen sa om det å være forfatter. 

Boka har også tre andre forfattere - kona Patty Smyth, og døtrene Emily og Anna McEnroe. Anna spiller tennis, og skriver om hvordan det er for noen med hennes etternavn å utøve en sport der faren i mange år var verdens beste. Det er et minneverdig skrift. Meget velskrevet. 

Det er naturlig nok en god del tennis i boka, men det er perioden etter at han la opp som er i fokus. I denne perioden har han blitt kunstsamler og kunsthandler, profilert TV-kommentator, og han har blitt far til seks barn og fremstår som tennisens elder statesman. Eller kanskje heller the self-appointed commissioner of tennis som han selv sier på Eurosport. Som kommentator og tidligere toppspiller som fortsatt opptrer i show-kamper og på veteransiden, har han et godt perspektiv og meget tydelige oppfatninger om tennis. 

Likevel er det allmennmenneskelige problemer og utfordringer som kommer i sentrum. En kjær familiehund dør. Faren dør. De fleste på vår alder (jeg er tre år yngre enn forfatteren) har møtt noen utfordringer, og McEnroe behandler disse åpenhjertig, klokt og med en god porsjon humor. 

Det er interessant når en kjent person skriver om andre kjente personer, og jeg tror ikke noen får noe annet enn rettferdig og klok behandling. Men det er jo ikke til å unngå at noen kommer bedre ut av det enn andre. Mine helter Novak Djokovic, Bjørn Borg og Keith Richards er åpenbart også McEnroes good guys. Mens The Bryan brothers, Jimmy Connors og Ivan Lendl ikke kommer så bra ut av det. Men om tiden ikke leger alle sår, så klarer McEnroe å se sakene fra deres perspektiv og kommer aldri, så langt jeg kan se, i fare for å opptre selvrettferdig. 

Jeg vet det er en klisjé, men jeg slet virkelig med å legge boken fra meg hver gang det var på høy tid å slukke lyset og lukke øynene. Han skriver i en svært muntlig stil, og krydrer med anekdoter og selvironi uten at den sinte McEnroe har blitt helt borte. 

Konklusjon? Klar anbefaling!

torsdag 2. november 2017

To røde sørafrikanere

Det som først og fremst kjennetegner denne ganske så rimelige vinen er at den er smooth. Virkelig smooth. Bløt, saftig og bærpreget - og smooth. På de aller fleste større pol - 85 av dem i alle fall. 

De fleste av Badenhorsts viner er flerdrueblandinger, men her er det bare Grenache. Som så ofte med denne druen får vinen et preg av garrigue. I munnen er den saftig, men tanninene biter seg fast så det minner mest om en Nebbiolo. 

Baadenhorsts toppviner koster en god del. Som den over. Man kan lure på om det er klokt, for konkurransen i dette segmentet er hard - og står mot viner som kommer fra områder som er mer kjente for kvalitetsvin. Men man kan spørre tilbake om hvordan man ellers skal signalisere at dette er viner man har gjort seg særlig flid med og har store forventninger til. Jeg har ikke et svar - annet enn at mine penger finner andre viner. 

tirsdag 31. oktober 2017

Kjellerviner i oktober

2009 L'Héritier de Grand-Puy Ducasse
Denne vinen kjøpte jeg nettopp i Paris, så den hadde jo ikke vært i kjelleren særlig lenge. Den var kjøpt for å bidra ved et høyproteinmåltid - og det gjorde den. Ingen alderdomstegn på fargen, og på duft er den klassisk Paulliac. I munnen er den på den strenge siden, tross årgangen og nivået som andrevin på et ikke spesielt høyt ansett slott. Men den fylte oppgaven sin på en perfekt måte, og var et fast og mattilpasset følge av den klassiske sorten. Sjelen frydet seg!

Gjenkjøp? - Ja. 

1985 Château Soutard
Bare litt bruning i kanten, og bunnfallet var finkornet. Korken kom ut i to biter, og var godt gjennomtrukket i den nedre delen. Vinen var litt stum og kantete til å begynne med, men den ble bedre og bedre for hver slurk og den siste var vel den beste. Nei, forresten, jeg hadde tatt vare på det siste i flasken og drakk det etterpå. Det var ikke så bra. I munnen var den smidig og søtlig. Duften var først blyantspiss og våt rust, men det ble mer og mer lær og skogsbunn etter hvert. Ettersmaken var litt kort, men så er da ikke dette en av de store slottene heller. Kjøpt for noe over fem hundre for snart et år siden. 

Gjenkjøp? - Ja. 



2005 Domaine de la Solitude (Rouge)
Denne vinen, som jeg kjøpte en kasse av, har vært ganske tilbakeholdende - for å si det forsiktig. Men nå er det som om den åpner seg og blir fyldigere. På duft er det solbærkompott og tobakk med et lite hardt preg under. I munnen har den fått fylde, og strukturen har blitt mer smidig uten å ha mistet fasthet. Den begynner rett og slett å bli mer av det jeg hadde håpet da jeg kjøpte denne (presumtivt) enkle vinen for mange år siden til 205 kroner flasken. 

Gjenkjøp? - Ja, men kanskje ikke en kasse. 


2008 Weingut Keller Westhofener Kirchspiel Riesling Großes Gewächs
En lekker, finslig og harmonisk vin som virkelig får godt fram at "less is more". Fremstår som mer sødmefull enn den er, og det er ikke noe petroleum å merke på denne vinen. Lang ettersmak, og dyp tilfredsstillelse over å ha opplevd denne ballettdanseren av en vin. Betalte 400 kroner i 2011. 

Gjenkjøp? - Absolutt!

2005 Domaine Rossignol Trapet Beaune 1er Cru Teurons
Dette er min fjerde og siste flaske av denne vinen. Fortsatt en meget verdig respresentant for årgangen. Solid, lang og intens - på en burgundersk måte. 

Gjenkjøp? - Helt klart. 
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...