Så langt har jeg skrevet bare ett innlegg i denne selvbiografiske serien om min politiske utvikling. Da var jeg kommet til en gang mot slutten av 60-tallet da mor fortalte at mannen vi fikk julekort fra var Statsminister i Norge og het Per Borten.
Det er vel ikke til å legge skjul på at jeg var tidlig moden på så mange vis. Kanskje det kom av at jeg var funksjonelt enebarn? Jeg har to halvsøsken som er betydelig eldre enn meg, 15 og 19 år, og som i oppveksten var mer som onkel og tante. Det er først som voksen jeg har fått søsken, kan man si. I alle fall: jeg begynte tidlig å lese. De sier at bøker i heimen er en sterk predikator for det utdanningsnivået barn vil oppnå. Jeg kan ikke huske at foreldrene mine leste bøker noen gang, men derimot aviser! Far abonnerte på Nationen, Adresseavisen (fram til EF-striden i 1972), Trønderavisa, Nordtrønderen og Namdalen (også kjent som Tørtrønderen og Tamdalen), etterhvert også Namdal Arbeiderblad (noe han av politiske grunner holdt seg unna svært lenge), samt de obligatoriske Bondebladet og Norsk Landbruk. Vi fikk også magasinet Sosial Trygd, men det syntes jeg var for kjedelig.
Nationen hadde en svært god karikaturtegner, og jeg samlet på tegningene. Mange av disse har jeg ennå, og man kan lure på hvor stor forståelse jeg kunne ha? En av tegningene jeg klippet omhandlet at Georges Pompidou ble president i Frankrike, og kan derfor dateres til 1969. Det året jeg begynte på skolen.
Interessen for politikk fikk jeg selvsagt fra far. Han var formann i Senterpartiet (derfor julekort fra Borten) lokalt, og medlem av Kommunestyret 1971-75. Han ble strøket ut i 1975 i et typisk sogne-oppgjør, der det andre sognet i kommunen strøk representanter fra vårt sogn. Om jeg ikke husker feil gikk han deretter av som formann. I alle fall: jeg fikk en solid innføring i politisk sosiologi fra far. Når vi kjørte i bil rundt omkring i kommunen spurte jeg hva de stemte på der og der, og far kunne svare. Begrunnelsen var ofte hva de jobbet med, eller at far positivt visste hva de stemte på. Det var fars oppgave å sitte utenfor valglokalet og følge med på hvem som kom og stemte, og å hanke inn de av Senterpartiets velgere som ikke dukket opp. Min tendens til politisk aktivisme er ikke vanskelig å spore tilbake far.
I 1972, da jeg var 10 år, var jeg veldig for norsk medlemskap i EF. Jeg hadde fulgt med på debatter på TV, og da mor spurte meg sa jeg at vi burde bli med i EF. Samarbeid mellom land mente jeg var en god ting. Jeg husker hun reagerte svært positivt på at jeg hadde et begrunnet syn på dette. Men jeg endret oppfatning etter å ha sett Berge Furre debattere mot Oddvar Norli. Furre mer eller mindre demonterte Norli, og jeg fikk et Nei-merke fra far som jeg senere gikk med. Samme året traff vi Johan J. Jacobsen på Stiklestad-spelet, og han så en god rekrutt for Senterungdommen i meg, sa han. Det hører med til historien at far var av dem som fikk dratt Johan J. med i politikken. Det er også en familie-forbindelse her: Johans bror er gift med mitt søskenbarn Solveig.
Arv og oppdragelse peker derfor i retning Senterpartiet!
Illustrasjonen denne gang blir av min far, Svein Johan, som i kraft av å være Formann i Overhalla Pensjonistforening hilser på gammelpresen Sverre Gustad i 1991. Far var da 76 år, og hadde sluttet i jobben to år før. Far til venstre.
Det er vel ikke til å legge skjul på at jeg var tidlig moden på så mange vis. Kanskje det kom av at jeg var funksjonelt enebarn? Jeg har to halvsøsken som er betydelig eldre enn meg, 15 og 19 år, og som i oppveksten var mer som onkel og tante. Det er først som voksen jeg har fått søsken, kan man si. I alle fall: jeg begynte tidlig å lese. De sier at bøker i heimen er en sterk predikator for det utdanningsnivået barn vil oppnå. Jeg kan ikke huske at foreldrene mine leste bøker noen gang, men derimot aviser! Far abonnerte på Nationen, Adresseavisen (fram til EF-striden i 1972), Trønderavisa, Nordtrønderen og Namdalen (også kjent som Tørtrønderen og Tamdalen), etterhvert også Namdal Arbeiderblad (noe han av politiske grunner holdt seg unna svært lenge), samt de obligatoriske Bondebladet og Norsk Landbruk. Vi fikk også magasinet Sosial Trygd, men det syntes jeg var for kjedelig.
Nationen hadde en svært god karikaturtegner, og jeg samlet på tegningene. Mange av disse har jeg ennå, og man kan lure på hvor stor forståelse jeg kunne ha? En av tegningene jeg klippet omhandlet at Georges Pompidou ble president i Frankrike, og kan derfor dateres til 1969. Det året jeg begynte på skolen.
Interessen for politikk fikk jeg selvsagt fra far. Han var formann i Senterpartiet (derfor julekort fra Borten) lokalt, og medlem av Kommunestyret 1971-75. Han ble strøket ut i 1975 i et typisk sogne-oppgjør, der det andre sognet i kommunen strøk representanter fra vårt sogn. Om jeg ikke husker feil gikk han deretter av som formann. I alle fall: jeg fikk en solid innføring i politisk sosiologi fra far. Når vi kjørte i bil rundt omkring i kommunen spurte jeg hva de stemte på der og der, og far kunne svare. Begrunnelsen var ofte hva de jobbet med, eller at far positivt visste hva de stemte på. Det var fars oppgave å sitte utenfor valglokalet og følge med på hvem som kom og stemte, og å hanke inn de av Senterpartiets velgere som ikke dukket opp. Min tendens til politisk aktivisme er ikke vanskelig å spore tilbake far.
I 1972, da jeg var 10 år, var jeg veldig for norsk medlemskap i EF. Jeg hadde fulgt med på debatter på TV, og da mor spurte meg sa jeg at vi burde bli med i EF. Samarbeid mellom land mente jeg var en god ting. Jeg husker hun reagerte svært positivt på at jeg hadde et begrunnet syn på dette. Men jeg endret oppfatning etter å ha sett Berge Furre debattere mot Oddvar Norli. Furre mer eller mindre demonterte Norli, og jeg fikk et Nei-merke fra far som jeg senere gikk med. Samme året traff vi Johan J. Jacobsen på Stiklestad-spelet, og han så en god rekrutt for Senterungdommen i meg, sa han. Det hører med til historien at far var av dem som fikk dratt Johan J. med i politikken. Det er også en familie-forbindelse her: Johans bror er gift med mitt søskenbarn Solveig.
Arv og oppdragelse peker derfor i retning Senterpartiet!
Illustrasjonen denne gang blir av min far, Svein Johan, som i kraft av å være Formann i Overhalla Pensjonistforening hilser på gammelpresen Sverre Gustad i 1991. Far var da 76 år, og hadde sluttet i jobben to år før. Far til venstre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar