Formuesskatt

Debatten om formuesskatten i Norge skjærer fort ut og blir rene diskusjoner om velstående personers popularitet. Er det noen som synes synd på rikingen Bjørn Dæhlie? Ikke særlig mange, nei. 

En venn av meg er (blant annet) oppfinner. Ved valget for fire år siden gikk han fra venstresiden og over til Høyre. I en melding nylig skrev han: 

Har brukt masse tid og en god del kroner for å utvikle [her sletter jeg produktnavnet for å beholde anonymitet]. I prosessen med å få produktet ut i markedet må en skaffe kapital (les emisjon), dvs selskapet får en prislapp. Derfra og videre må en derfor betale formueskatt (for aksjeposten) i et selskap som mulighetens får et produkt ut i markedet. Hvis ikke produktet når markedet og gir avkastning, har en altså betalt formueskatt for å ha prøvd å skape noe. Nei, det er ikke bra nyskapingspolitikk.

Dette er situasjonen for oppstartsfirmaer innen teknologi, firma av en type man ønsker seg flere av fordi vi er i et teknologiskifte og en ikke kan stole på at de etablerte nødvendigvis er i stand til å stå for nyvinningene. Skatteformen er altså en hemsko siden den ikke er knyttet til en kontantstrøm, men kun til en satt verdi. Det er også verdt å merke seg at utenlandske selskap og eiere ikke betaler formuesskatt siden nesten alle andre OECD land har kvittet seg med denne skatteformen.

Men stater trenger inntekter til alt det stater skal ordne med: utdanning, helse, forsvar, samferdsel og mye annet. Men kan vi ikke ordne med slike ting uten formuesskatten? I OECD er det nå bare NILS-landene (Norge, Island, Lichtenstein og Sveits) og Frankrike som holder seg med denne skattetypen. De andre har kvittet seg med den - til og med høyskatteland som Danmark og Sverige. I Norge står denne skattetypen for 1,5% av de totale skatteinntektene, og i høyskattelandet Frankrike for bare 0,4% (tall fra 2009). Det er defor tydelig at statsskutene kan holdes godt flytende uten. 

Det er ikke bare nystartede bedrifter som sliter med denne skatten. Som sparsom alminnelig borger lurer jeg også på hvorfor jeg skal straffes for ikke å bruke opp pengene. I Norge har vi holdt oss med denne skatten, og en ganske ubegripelig sponsing av det å bruke penger man ikke har - altså avskrivning av renter. Mitt desidert mest leste blogginnlegg noen sinne hadde dette som emne. Man blir sponset for å bruke penger man ikke har, og straffet for å spare dem heller enn å bruke dem opp. 

Den norske venstresiden synes å mene at denne inntekten som staten har på 1,5% av totalen er forskjellen på velferd og rasering av velferd. Det må vel sies å være en overdrivelse. Men fordelingsvirkningen da? Det er jo bare de som sitter godt i det som må betale denne skatten. 

Som vi så innledningsvis må denne skatten betales enten man har inntekter eller ikke. Hva slags utjevning er det at norske oppfinnere på vei ut i et usikkert marked må betale en skatt uten at de har tjent en krone? Kanskje er det en fordelingsvirkning i at en sparsommelig middelklasse må betale mens en merkevareentusiast med forbrukslån får sponset sin vei inn i luksusfellen, men det er ikke opplagt at den gir alle de rette incentivene.

Jeg er enig i at det internasjonalt er et problem med en ørliten klasse av svært rike personer med uforholdsmessig store formuer og egoer, men dette blir det fort et spørsmål om internasjonale avtaler og nasjonal suverenitet siden disse i svært stor grad er kosmopolitter. Kan vi forhindre at øystater blir skattefrie soner for denne klassen? Jeg skulle ønske det!